Ad. maktutøvelse i norsk skole

Løsningene får pedagogikk og klasseledelse til å fremstå nesten som ingeniørkunst. Til tross for en viss ”forkledning” kjenner vi lett igjen disse som velbrukte og kasserte tiltak fra en svunnen tid og som aldri har ført til bedre orden og oppførsel, større rettferdighet eller økt punktlighet. De er heller ikke en nødvendighet og forteller mest om pedagogisk maktesløshet. De gjør læreren til en funksjonær istedenfor til en profesjonsutøver. Slike ordninger fører kun til større avstand, mindre dialog og et mer instrumentelt forhold mellom lærer og elev. Hvis vi ikke kan løse utfordringene i skolen på individnivå, dvs. relasjonelt i møtet mellom elev og lærer, så handler slike forsøk stort sett bare om autoritær makt og ikke om en forbedring av den faglige og sosiale læringen.

Den sosiale læringen er i dagens skole like viktig som den faglige. Det handler om å utvikle elevenes sosiale kompetanse og relasjonelle ferdigheter noe som innebærer å møte oppståtte konfliktsituasjoner som læringssituasjoner, dvs. å etterspørre elevenes begrunnelser, meninger og synspunkter og la dem også få komme med egne forslag til løsninger.

Utgangspunktet for all pedagogikk er at man aldri kan nå lenger med en elev enn han/hun selv vil medvirke til. Å lære elevene respekt, å samarbeide, vise ansvar, være mottakelige, troverdige og tenke selvstendig, dvs. å bli selvregulerte individer, lærer man ikke gjennom straffeeksersis, storskalaøvelser, forbud eller utestengning. Å tro at man kan disiplinere / atferdsregulere den oppvoksende generasjon gjennom en metodikk basert på straff og belønning, vitner om en primitiv forståelse av begrepet dannelse – nærmest som en dressurlignende øvelse hvor planlagte stimuli fører til en ønsket respons med en påfølgende holdningsendring. Eleven ses på som et objekt som kan formes og kommer til skolen for ”behandling”. Det er nettopp i kjølvannet av et slikt syn på danning at det konstrueres den type løsninger som nevnt innledningsvis.

Utgangspunktet for all pedagogikk er at man aldri kan nå lenger med en elev enn han/hun selv vil medvirke til.

Skal en skole være i harmoni med og samtidig utfordre dagens unge, må klasseledelse baseres på et tydelig humanistisk menneske- / elevsyn. Et syn hvor elevene møtes med likeverdighet og respekt og en erkjennelse av at mennesket tross alt ikke kan styres utenfra, men erfarer og kan velge/handle fritt. Dagens unge er tydelig antiautoritære og de opplever krav som ikke er relasjonsmessig betinget, som maktutøvelse. De er avvisende overfor en lærers moraliserende og belærende holdninger og ønsker isteden et personlig eierskap til sin egen læring. En slikt eierskap utvikles bare gjennom et gitt medansvar i opplæringen og en anerkjennelse fra omgivelsene.

Pedagogikk har historisk inneholdt et betydelig oppdragelses- og verdielement. Dette har imidlertid endret seg de senere årene i tråd med samfunnsutviklingen. Oppdragelse er verdibasert og tilhører mer og mer den private sfære. Skolens formålsparagraf er derfor endret på dette punktet i takt med utviklingen av et mer flerkulturelt samfunn. Det handler dermed om å finne en ny pedagogisk vei hvor oppdragelse er erstattet av danning og sosial læring. Vi er gått fra å formane til å begrunne, fra kontroll til frihet til å velge, fra straff til logiske konsekvenser av egne valg, fra følelser til rasjonalitet, fra individualisme til fellesskap og fra lydighet til selvbestemmelse.

Den gode pedagog vet hvorfor han eller hun gjør ulike ting. Den gode pedagog har tenkt ut hva han eller hun vil oppnå, ikke bare kunnskapsmessig, men også holdningsmessig. Den gode pedagog bryr seg om hver enkelt elev – oppmuntrer og viser omsorg. Samtidig stiller man tydelige krav, følger opp beslutninger og innenfor trygge normer og regler. Maktutøvelse og en primitiv straffeutmåling hører heldigvis ikke hjemme i en slik skolehverdag.